Folk og hval i Finnmark!

Svend Foyn fotografert av N A Jørgensen
I en sone på Origo som heter Larvik i nær fortid har nå diskusjonen startet om hvalfangstens historie i vårt nærområde. Pionerene drev jo først i Finnmark og tømte havet der, før de dro til isen i sør. Legger ut en lenke her.

Vist 3360 ganger. Følges av 27 personer.

Kommentarer

Viser kun siste 30 kommentarer — vis alle 78 kommentarer

Vardø har to kirkegårder og dette er ( vel?)den eldste av kirkegårdene og ligger fortsatt der bak den nye kirken som ble bygget etter krigen. Den andre kirkegården som ligger mellom Østervågen ( eller Søndre Våg som er det korrekte navnet ) og Bussesundet ble tatt i bruk….. her trenger jeg bistand.
Arnfinn. Det finnes ikke dumme spørsmål.

Denne kirkegården på forsiden var ukjent for meg, hvilket årstall snakker vi om her? (bildet)
Flott tema.

Hei Bjørnar. Det jeg tror er at bildet er tatt fra oppe i Vårbergveien eller opp mot nordre del av Klondyke og ned mot kirken. Du ser Østervågen i venstre del av bildet. Kirkegården du ser er den samme hvor våre felles besteforeldre hviler.

Har ikke fulgt nok med i debatten. Men kanskje jeg kan bidra litt om spørsmålet runt hvalfangststasjoner på Svartnes. Odd Solhaug skriver i sin bok om Hvalfangsteventyret i Finnmark 1864-1905. Sitat: Laurvigs intressentskap for Hvalfangst, Larvik. Stasjon på Svartnes ved Vardø 1883-99. Flyttet så til Bøle på Sørøya. I drift der fra 1900-04. Sitat slutt.

Men boka Den moderne hvalfangsts historie forteller en mye mer spennende historie. Sitat : På nordsiden av Varangerfjordens utløp lå i 1883 hvalstasjonen Kiberg. Nord for denne lå i 1883 en hel klynge fangststasjoner ved Bussesundet. Laurvigs interesseselskab hadde hvalbåten Fiskeren og kaptein A. berntsen som bestyrer. Selskapet hadde sin stasjon på Svartnes ved Bussesundet i Vardø landsogn.
Det samme gjaldt Christiania Interesseselskab som hadde båtene _Alfa_og Beta og Chr. Castberg sen. som bestyrer.
Det nystiftede selskapet “Thekla” som var dannet av interessenter i Sandefjord og Vardø, holdt til på Smelror ved Bussesundet. De hadde hvalbåten Thekla og en slepebåt til disposisjon. Bestyrer var Ingvald Bryde.
“Haabet” hadde tatt opp fangst med to båter fra stasjonen i Engelsvika på Vardø i 1882 og hadde i 1883 også en slepebåt i drift.
I 1883 tok også Kristiania-Stokkeselskabet “Skjærsnæss” til med fangst fra stasjonen Steilnes på Vardø. Selskapet hadde Nora og Hans Ellefsen som bestyrere. Sitat slutt.

Tenk folkens hele 5 stasjoner. For et liv her har vært !! Håper dette var avklarende. Hilsen Tom.

Takk skal du ha Tom A, mange bra opplysninger du kom med her. Lørdag var jeg innom Hvalfangstmuseet i Sandefjord sammen med folk fra Vardø, så jeg er stadig på jakt etter informasjon om koblingen med Vestfold og Finnmark. Velger å legge ut et bilde av skallen til en Bottlenose – det har vært altfor få bilder i denne tråden!

Bottlenose
foto astrid w

Det var så mange opplysninger her så det er vanskelig å være helt strukturert. Jeg gjør et forsøk i alle fall. Denne kommentaren vi gi en liten oversikt over hva som er produsert i Vardø. Jeg tar forbehold for “slitte” hjerner, men jeg tror det meste holder mål.
For å begynne med ruinene ved Bussesund: Her var det en fiskebollfabrikk eid av Andreas Lie. Det sies at Bjelland i Stavanger og Andreas Lie hadde gått på skole sammen, så de kjente hverandre godt. Bjelland ville kjøpe fabrikken, men Lie ville ikke selge. Da senket Bjelland prisen på produktene det var paralellproduksjon hos Lie. Dermed gikk Lie konkurs og en brysom konkurrent var ute av bildet.
Senere ble det produsert fiskemel på fabrikken

På Gullringnes (Ytterst i Østervågen) ble det produsert fiskemel. Jeg tror det gjelder de to husene som står i fjæra nedenfor Laila Mathisen.

En annen kjendis har også hatt fabrikk i Vardø. Alle husker daværende finansminister Kristin Halvorsen som hadde tatt for mye Møllers tran. Da den ble produsert i Vardø av Peter Møller var det omtrent der Voie (Vardø Pomor/Stenhaug) har bygningene sine.

(Anton) Meyer hadde en fabrikk i Kr.4 strede. Den produserte margarin. Kr.4des strede finnes ikke i dag, men gikk mellom husrekka “Inteligensen” og sparebanken, Meieriet og Zero

Vi har også hatt en brusfabrikk i Vardø. Den var i kjelleren hvor Remi Strand bor. Det var den siste plassen den var. Jeg var faktisk innom der og fikk se hvordan brus ble laget. Det var bror til ordfører Rolf Einar – Odd som jobbet der. Fabrikken hette DOMEN.
Senere dukket det opp en flaske i Vadsø. På korken på den sto det: Vardøhus brusbabrikk.

Disse opplysningene er ikke suget av eget bryst, men hentet hos historieinteresserte folk.

Takk til deg Svenn E. for innlegget over – flott at det finnes folk som er villige til dele med seg av sin historie. Noen ganger kan det være nyttig med bilder for å forsterke historien. Denne gang blir det til fordel for Bjelland, selv om han kanskje ikke fortjener det, etter det jeg har lest over her. Bildet er tatt i Skien for noen mnd siden og er muligens malt så tidlig som 1911. Reklamen er stor og dekker hele endeveggen av huset.

Det er ikke enkelt å finne spor etter hvalfangst og landstasjoner i området rundt Svartnes og Vardø, ikke i Jarforden eller for den saks skyld.

Bildet er fra Lanabukt i Jarfjorden – i dette området var det en landstasjon for hvalfangst. Den hadde ikke egne hvalbåter, men kjøpte hele hvalskrotter til sin produksjon.

Rester av landstasjon i Lanabukt? – kanskje ikke, fant ingen å spørre heller!

I Vardø forsøkte jeg i høst å finne rester etter landstasjonene, men måtte vel ha hatt med en kjentmann som kunne ha pekt ut områdene for meg. Jeg må derfor ty til litteraturen for å finne historien om hvalfangsten i Øst Finnmark – og den finnes godt dokumentert.
Det begynner å bli noen år siden Svend Foyn og andre vestfoldinger fanget hval rundt Varangerfjorden. Starten på fangsten i Finnmark var 1864, så for ca 145 år siden var det etablert ihvertfall fire (4) landstasjoner rundt Bussesundet. Disse selskapene hadde navn som Thekla, Tanahorn og Haabet. Det hevdes at det også var Vardø-kapital plassert i disse selskapene.

Landstasjon på Svartnes
Det jeg ikke var klar over var at disse landstasjonene ble flyttet etterhvert som de tømte havet for hval. Flyttelassene gikk raskt for en kunne ikke tåle lange transportetapper fra feltet til landstasjonen.

I 1898 flyttet landstasjonen Haabet fra Vardø til Båtsfjord.
Noen år senere (1904) var det slutt på hvalfangsten utenfor Finnmark.

Når det gjaldt utviklingen av hvalkanonen er det sikkert mange navn som bør nevnes – noen gir seg selv, mens andre er fagfolk som vi aldri har hørt om (ihvertfall ikke jeg). Slik var det også med smedene M Jørnsen og H Henriksen – jeg antar at begge var hjemmehørende i Tønsberg.

I boka Den moderne hvalfangsts historie fant jeg et bilde av smeden og senere verkseier Henriksen og hans hvalkanon. Denne hvalkanonen ligner veldig på den som er oppstilt utenfor Vardø museum – Kanskje noen kan bekrefte at kanonen i Vardø er Henriksens patent?
Kilde:
Den moderne hvalfangsts historie, første bind 1864 – 1904, forfattet av Arne Odd Johnsen og utgitt i 1959 på H Aschehoug & Co.

Kanonen sies å stamme fra Haabets stasjon i Båtsfjord som var flyttet hit fra Vardø, bare kanonen dro tilbake for å havne på Vardø museum. Båtsfjord hadde ikke museum bare masse fremmedbåter, fiskebruk og fiskehjeller. Haabets stasjon i Båtsfjord har vært brukt som fiskebruk ettersom konjukturene har gått opp og ned. Det er ikke mye igjen der som minner om en hvalstasjon. Den første hvalstasjonen inne i Båtsfjorden var O.B. Sørensen (Skipsreder fra Arendal) sin landstasjon som ble bygd her i 1884. Den ble solgt i 1894 til A.F. Klaveness fra Sandefjord. Klaveness kalte sin nye stasjon for Neptun etter den ene av to hvalbåter som fulgte med. Båtene het D/S Jupiter og D/S Neptun. Den siste hvalen som ble fanget under Finnmarksfangsten ble levert på Neptun.

Takk skal du ha Arne Olav for tilbakemeldingen. Jeg synes hvalkanonen til smeden H. Henriksen ligner på den som kom tilbake til Vardø fra Haabet. Kanskje stativet den står på er noe grovere, men det kan jo hende at smeden har gått opp litt i dimensjon etter tilrådninger fra brukerne. Jeg får ta opp litteraturen igjen å lese litt om aktiviten i Båtsfjord også. Neste gang jeg kommer til Finnmark skal jeg stikke bortom Båtsfjord på den nye veien som da sikkert har kommet!

Tror det er en liten misforståelse ute å går om hvilken hvalkanon det er snakk om. Dette bildet er fra Båtsfjordkalenderen og så vidt jeg vet står denne kanonen nå ved siden av Kystværnbrakka ( gamle vardø museum ). Den som dere omtaler står ved Lushaugen. Eller er det snakk om flere hvalkanoner med samme sjebne ? Dette bildet er tatt på Håbet i Båtsfjord før kanonen ble flyttet til Vardø.

Flott bilde Tom A, den jeg har tatt bilde av over her er den som står utenfor museet på Lushaugen. Det er jo helt andre dimensjoner over den du har lagt ut bilde av. Den står kanskje i Vardø enda den også?

Nå har jeg kikket igjennom det jeg har fått utlånt av litteratur om hvalfangsten, men har ikke greid å finne noen detaljer om kanonen som Tom A la ut bilde av over. Det var flere produsenter som var tidlig ute og de var selvfølgelig ikke bare norske. Bofors kom ganske så tidlig med og jeg har funnet bilder av demonstrasjoner av deres utstyr. Når det gjelder skriftlige dokumentasjon ser det ut som om forfatterene har vært mere opptatt av harpunen og sprengmekanismene enn selve kanonen. Løsningen ble derfor å sende en mail til Hvalfangstmuseet i Sandefjord med spørsmål om flere detaljer rundt hvalkanonen fra Haabet. Svaret vil bli lagt ut så følg med!

Slike rester fra hvalfangsten er ikke uvanlig i Larviksområdet.

Når det gjelder den lille kanonen som står utenfor Lushaugen har jeg nå fått en melding fra en av konservatorene ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord. Det er ikke så helt enkelt for han å fastslå med stor sikkerhet hva slags våpen dette er. Hans forslag er som følger:
Det er ikke lett å uttale seg bare på grunnlag av disse fotoene, men kanonen til venstre ser ut til å være en småhvalkanon. Jeg antar at den har treskjefte og messingsikte, og at den har vært anvendt til bottlenosefangst. Til dette brukte de kald harpun, dvs. uten granat. Harpunen (som så vidt jeg kan bedømme det har granat) må følgelig være mye yngre. Hvis dette er riktig vil jeg gjette på at kanonen er produsert av børsemaker Hagen, Kristiania en gang på 1800-tallet, mens harpunen er en nokså moderne 50 mm småhvalharpun.
Hvis hans vurdering er riktig burde kanskje noen kikke litt på det……………
Når det gjelder den store kanonen så kan det være en 90 mm smidd på slutten av 1800-tallet og den kan være smidd av smeden Henriksen i Tønsberg – se bildet litt opp i tråden. Under over alle undere, H. Henriksens firma eksisterer og er i full drift den dag i dag – nå i femte generasjon. Nå er vel ikke produksjon av hvalkanoner og harpuner hovedbeskjeftigelsen, men jeg har ihvertfall skrevet til dem og spurt om de kjenner til kanonen fra Haabet/Båtsfjord/Vardø.
Så får vi se…………

Denne tråden skulle vel egentlig ikke handle om kanoner, men om landstasjoner langs Bussesundet. Her kommer derfor et bilde fra en slik stasjon i Engelsviken. Kan det være krutt-
huset til festningen vi skimter i høyre bildekant?

Bildet er hentet fra Den moderne hvalfangsts historie, første bind 1864 – 1904, forfattet av Arne Odd Johnsen og utgitt i 1959 på H Aschehoug & Co.

O.B.Sørensen var den første som bygde fangststasjon i Båtsfjord. Han var en kjent skipsreder i Norge. Han var skipper på Arendalsskuta “Ilos” som kom til New York i januar 1863. Der lå det en last olje som skulle til Frankrike. Det var ingen som tok sjansen på den lasten på grunn av brannfaren. Sørensen kjøpte da en seconhand bark for 10.800 dollar, døpte den “Alpha”. Den satte han inn i petroleumsfrakten mellom New York og Marseille. Han ble da pioneren blandt Norges redere som ble rike på oljefarten.

Dette blir ikke bare om landstasjoner, men kanskje mere om de menn som deltok og utviklet hvalfangsten i Finnmark. Etter et par nedturer på det lokale biblioteket i Larvik, som hadde mindre enn lite bøker om den tidlige hvalfangsten, har jeg fått låne en bok privat.

Det er Hvalfangsten, dens historie og mænd. Den er utgitt i 1912 og redaktøren var G. Sørensen, sekretær i Redningsselskapet og forhenværende Fiskeriinspektør i Finmarken – som det står.

I denne boka finner jeg faktisk to sider om O. B. Sørensen som Arne Olav skriver om i innlegget over. Sørensen var en dyktig skipsreder som i 1880 årene eide nesten 30 skip og som drev hvalfangst i Finnmark bla i Båtsfjord. Fangstbestyrer på stasjonen var kapt Foden fra Nøtterøy.
Hvalfangsten i Finnmark var helt tydelig et yrke hvor bare menn var med – eller kanskje noen har hørt om at kvinnene også deltok?

Tråden heter nå Folk og hval i Finnmark!

Intressant tråd. Det er synd at hvalfangsthistorien blir lagt så lite vekt på. Det var faktisk den første industrien som kom til Finnmark. Svend Foyn startet i 1863 med sin ombygde selfangstskute. Spes & Fides. Som for øvrig var verdens første dampdrevne hvalfangstskute. Granatharpunkanonen ble utviklet i et samarbeide mellom S Foyn, Hans Morten Trane Esmark og Henriksen mekaniske verksted. S Foyn tok patent i 1870, og sikret seg monopol i 10 år. Drev i Vadsø 1864 – 1884. Ble utkonkurrert av de nye stasjonene som lå bedre til i Jarfjord og Bussesund. Flyttet derfor og bygde nye stasjoner i Mehamn og Bøle på Sørøya. Svend Foyn døde 1894 som rikeste mann i Tønsberg. Ga mye penger til veledighet i sin hjemkomune, men nektet å betale noe som helst til Vardø herred. Fangst av retthval ( de rette hvaler: Blåhval, finnhval og seihval ) ble forbudt etter 1904.
I Bussesundet ser det ut som det til sammens har vert seks forskellige selskaper. Det er : “Tanahorn” fra 1884 til 1890. “Thekla” fra 1883 flyttet til Sandø i 1890 og var i drift i 1901. Laurvigs Hvalfangersk fra 1883 og flytta til Bøle 1900. Cristiania d.o fra 1883 til 1900. “Haabet” fra 1881 flyttet til Baadsfjord 1897 og var i drift 1901. Og “Stokke” 1881 til 1891.
Hvalfangerene hadde med seg arbeidere når sesongen startet om våren. Om høsten reiste de hjem til hovedsakelig Vestfold.
Kilder: Den moderne hvalfangst og Odd Solhaug.

Takk til Dagfinn, Otto og Tom for gode hvalfangsthistorier. Foyn drar fra Vadsø i 1884 med sine 4 hvalbåter. Han etablerer seg i Mehamn og Bøle på Sørøya. Finnmarksfangsten er nå på sitt mest hektigste i 1886 og 87 deltar hele 34 båter. Ser vi på året 1886 sier fasiten; De 8 hvalbåtene fra Mehamn og vestover fikk 248 hvaler. De 26 hvalbåtene fra Båtsfjord og østover fikk 599 hvaler. Sør-Varanger har 5 stasjoner med 9 båter. I Vardø og Vardø-Herred er det 10 stasjoner med 17 båter. Mehamn har 1 stasjon “Foyn” med 2 båter. Magerøy, 1 stasjon “Nordkap” med 2 båter. På Sørøya har vi Sørvær 1 stasjon “Finnmarken” med 2 båter + Bøle “Foyn” sin stasjon med 2 båter til år 1896. I 1900 blir det en ny stasjon på Bøle, da kommer Laurvigs Hvalfangerselskap fra Larvik med 2 båter.

Det var to stasjoner i Syltefjord. Selliksen fra 1883 til 1889 fangstet med to båter. Og så var det Berg do, som fangstet med en båt fra 1883 til 1890. Deretter flyttet han stasjonen til Island.
Kona til Lauritz Berg, skrev dagbok fra den tiden. Og jeg var så heldig å møte en av etterkommerne etter Berg, og da fikk jeg kopier fra dagboka av det som omhandler hvalfangst i Finnmark. ( Martha Berg. Erindringer) utgitt Oslo 1985. E- Trykk A/S.
Også en mere triviell historie. En kjenning fra Færøyene, fortalte en historie fra sin hjemplass. I den tiden at hvalfangsten tok slutt i Norge, ankret det plutselig opp noen opplessete båter i sundet der han er fra. Inbyggerne trodde at det var sjørøvere å rømte til fjells. Men det visste seg å være hvalfangststasjon som var på flytting fra Syltefjord. Videre så brukte dem ikke mere enn en uke eller to for å sette opp ny stasjon på plassen.
Ellers kan det være bra rettledning å se : Aarsberetning Norges Fiskerier 1902. Johan Hjort.

Sit som vanleg og les gjennom “strengane” her, og eg er imponert over blant anna kunnskapen om kvalfangsten i Finnmark. Men “vår store fader døydde, sjå det me alle må, og arven bort dei øydde, men sumt me att kan få. Her gjeng eg stundom sliten og leitar etter ord. Skal tru eg er så liten av di han var så stor?” Kvifor finn ikkje vi dagens finnmarkingar til noko stort og mektig? Nei, her er det viktigaste å slåsst med kvarandre politisk og privat. Kanskje av di vi vart berre trusseladdar att då dei andre drog! Alle veit at det no er open strid mellom finnmarkingane (EDL) og sameaktivistane. Frå sameaktivistisk side er det heile tida strid om ressursane som dei ikkje vil dele med den øvrige folkesetnaden. I desse dagar går aktivistane ut til open strid mot EDL (etniskog demokratisk likeverd) og set EDL i same bås som det engelske EDL, ein organisasjon som Breivik var på line med. Sameaktivistane i AP krev jamvel at alle frå EDL i Finnmark skal sparkast ut av Ap. Dit måtte det kome til slutt, for finnmarkingane har ikkje følgd nok med i denne ressurskampen og ikkje støtta nok opp om EDL som berre arbeider for den vanlege finnmarkings interesser! Men attende til kvalstasjonane. Den i Kiberg kjem eg godt i hug. Han stod i Sletta mellom Kiberg og Indre-Kiberg. Ei kjempesvær bygning, og restane kan ein enno finne. Eg sat måsevakt attmed eine veggen der om nettene for å verne tørrfisken på hjell. Eg hugsar og då tyskarane tok til å rive stasjonen. Det var i 1941-42 då tyskarane trong til forskalingar og brakkamaterialer. Her var kjempetømmer og plank i bygget. Truleg var denne stasjonen blitt stående, for no sist på 1800-talet var kvalfangsten gått i mink over heile Finnmark.

Det hadde vært fint med et bilde fra Kiberg Oddvar Støme. Jeg var i Kiberg i høst, men det var ikke noen som jeg kunne spørre om rester etter landstasjonen der.
Etter å ha vært igjennom flere bøker om hvalfangsten, ikke bare den som vi hadde i Finnmark, men også den som fant sted senere – finner jeg altså ikke spor etter at det deltok kvinner på disse ekspedisjonene.
Det var ikke før jeg leste boka til Elisabeth Lønnå at jeg virkelig forstod hvor mannsdominert og hierarkisk oppbygget sjømannsyrket var. Hennes bok heter Sjøens kvinner – Ute og hjemme I denne boka viser hun bla til folketelling i 1910. Da var det 473 kvinner i lønnet arbeide på norske skip, men på hvalfangst tror jeg ikke at de var. Lengre kom jeg altså ikke når det gjaldt kvinnene og hvalfangsten.
Når jeg har stått fast tidligere har jeg imidlertid tatt kontakt med konservator Jan Erik Ringstad ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord. I en E-post kunne han opplyse følgende om emnet kvinner og hvalfangst:

Nei, det var nok ikke mange kvinner som deltok i hvalfangsten. Det finnes i alle fall ett navngitt eksempel på en kvinne som søkte om stilling, uten å få. Jeg har lest brevet, men husker i farten ikke når det var. Iblant kunne bestyreren eller skipperen på kokeriet eller landstasjonen ha med seg sin kone på hvalfangst, men hun var da ”passasjer”. Det er med andre ord noen kvinner som har vært i Antarktis og sett hva som foregikk. Så vidt jeg vet er det for eksempel gjennom tidene født 13 barn på Syd-Georgia – men kvinnene var altså ikke hvalfangere i den forstand. Også fra tropefeltene kjenner vi kvinner som var med sin mann på fangst. Men det er som du sier: også helsepersonellet var menn – lege, diakon osv. Dermed ikke sagt at det ikke kan ha forekommet seilende eller arbeidende kvinner som var lønnet av hvalfangstselskapene, især i etterkrigstiden, men jeg har ikke uten videre noen navngitte å bidra med.

På den annen side deltok kvinner i arbeidet på landstasjoner verden over (lokalbefolkningen altså), så vidt jeg vet også på Finnmark og langs norskekysten, men heller ikke i dette tilfellet kan man vel snakke om hvalfangere i streng forstand. Norsk hvalfangst skiller seg derfor i så henseende fra Sovjetisk hvalfangst, der – så vidt jeg har hørt – kvinner skal ha deltatt som hvalfangere. Men dette er et lite undersøkt felt – jeg tar alle mulige forbehold.

Det hadde vært flott om noen har flere bilder eller kommentarer til emnet, men vi er kanskje nå kommet til veis ende i denne tråden. Jeg vil takke alle som har deltatt med bilder og innlegg om hval og folk i Finnmark.

Tråden er vist over 1700 ganger og 26 personer har deltatt med bidrag – det er ikke dårlig!

Prøv å google på Kibergbilder eller Øystein Malin. Onkelen Einar Malin tok og mange bilder frå Kiberg. Han fungerte i mange år som “offentleg” fotograf. Hans Kristian (Hakre)var og ein god fotograf. Sjølv er eg fattig på bilder, for mykje av det ein eigde i krigstida forsvant, og seinare vart det mykje flytting.

Jeg har en bekjent i Finnmark som har seilt sammen med folk jeg vokste opp sammen med her i Larvik. Dette er noen år siden og jeg vet at noen av dem hadde vært med på hvalfangst – kanskje med Norhval som var byens kokeri.
Da er det jo lett å tenke seg at praten gikk og at guttane skrøyt litt av kjente pol/hvalfangere fra hjembyen.

Den mest kjente her hos oss var en som også deltok i Finnmark nemlig C. A. Larsen. Bysten er modellert av billedhuggeren Trygve Thorsen i 1930. men ble ikke reist før i 1987!

Carl Anton Larsen var født i 1860 på Østre Halsen i gamle Tjølling kommune. Han vokste opp i en søskenflokk på seks, fire guttær og to jenter. Barne og ungdomsåra fikk han i et område som hadde sterk tilknytning til sjøen. Her var det både verft for overhaling og skipsbyggeri. På Østre Halsen etablerte også smeden og senere verkseier Alfred Andersen sitt verksted. Stedet ligger like ved der Numedalslågen munner ut i havet og et steinkast fra stedet hvor Colin Archer noen år senere bygget FRAM.

C.A. Larsen bør huskes for hval og selfangst både i nord og i sør. Strabasiøse ekspedisjoner, havari, opprettelse og drift av landstasjon på Syd Georgia. Det vil nesten ingen ende ta, men det bør vel nevnes at han allerede før 1912 var Ridder av St. Olavs orden og Vasaordenen.
Carl Anton Larsen døde på Rosshavet i 1924.

Når jeg leser Hvalfangsten den historie og mænd fra 1912 finner jeg igjen også to av hans brødre. Den eldste var Lauritz Larsen født i 1854. Han hadde seilt både i fraktfart og drevet bottlenosefangst før han i 1900 overtok som bestyrer på Haabet i Båtsfjord. To år senere overtok han som fangstbestyrer på Skjold og Værge på Ingø etter C.A. Larsen

En yngre bror var I.M. Larsen som også seilte i fraktfart, drev bottlenosefangst og som senere avløste sin eldre bror Lauritz som underbestyrer på Syd Georgia.

Hva brødrene Larsen snakket om når de en sjelden gang alle møttes kan en vel nesten tenke seg, eller hvar tror du Arne Olav?

Hval i Engelsvika.

Interessant å lese historikk rundt hvalfangsten i Vardø eller forsåvidt hele Finnmark. Legger ved et par bilder som jeg fant i mine papirer. Sven Foyn kjøpte sine to første hvalkanoner som hadde vært utprøvd av en Herr Jentoft i Vardø. Han eksperimenterte med den nye spissharpun utenfor Vardø i 1860 årene. Det skapte stor nyskjerrighet i Vardø. Men ingen ville at han skulle starte avspekking på Hasselnesset. Folk i Vardø mente det var stank nok i byen fra før, så det ble Vadsø som fikk det første hvalkokeriet.

Stasjonen i Engelsvika.

Tenkte at siden Tom A nevner spissharpunen over her burde vi kanskje også si noen ord om den tekniske utrustningen som var relatert til hvalfangsten. Dette med overgang til bruk av sprengstoff i granaten var ikke helt ufarlig og det skjedde stadig ulykker. I et forsøk på å unngå risikoen med skade på folket forsøkte en også å avlive hvalen med elektrisitet. Det ble lagt en strømførende ledning inne i tauet og fram til harpunen. Dette ble aldri vellykket fordi den strømførende ledningen brakk i to. Jeg legger ut litt reklame fra 1912 og så kan vi jo komme tilbake til harpunenes utvikling etterhvert – Her er altså State of the art 1912!

Klikk på bildene så kommer de opp i stort format!

Ale bildene er hentet fra boka Hvalfangsten den historie og mænd – fotografen er ikke kjent!

Tønnefabrikken i Tromsø – tidligere fangsstasjon i Finnmark og før det festsal under kroningen av Kong Oskar 2 i 1873… ?

I forbindelse med en pågående reguleringssak i Tromsø Kommune, er det fremkommet opplysninger om Tønnefabrikkens historie som er mildt sagt oppsiktsvekkende.

Dersom alt er sant, er bygget ført opp som en midlertidig bygning ved Stiftsgården i Trondheim i 1873 og ble brukt som festsal i anledning Oskar 2 kroning.
Deretter skal bygget ha blitt demontert og solgt – for så å oppstå som fangstsasjon i Finnmark et sted… Hvem vet hvor ?
Nyere historie er kjent: Tønnefabrikken ble grunnlagt av Johan Henrik Rye Holmboe i Vestregata 13 i Tromsø i 1888 og senere flyttet til Solligården på fastlandet i 1891. Her ble det produsert tønner, linestamper, kvarteller, åttinger. Tønnefabrikken ble nedlagt på slutten av 1960-tallet. Det jobber nå noen ildsjeler rundt i landet for å finne dokumentasjon for dette. Dersom noen kjenner fakta – som dokumenterer dette, ber vi om at det tas kontakt på denne e-post adresse: bjorn@kniven.as.
Link til bilde av bygget slik det var i 1891: http://www.flickr.com/photos/perspektivetmuseum/6959688226/

Ref Bjørns innlegg over – klikkbar link til her

Veda sida av all kunnskapen om kvalfangsten og oppbyggjinga av alle fabrikkane, så slår det meg og at i det gamle Finnmark var dei ikkje skvetne når det galdt å føre opp stadig nye bygningar og boligar. Over alt finn eg bygningar som opphavleg har vore reist på annan stad. Etter krigen vart det igjen aktuelt med reparasjonar og bygging av nye hus i vårt distrikt (vardø herred). I Komagvær bodde berre norske fiskarar inntil finnlendarane kom. Då (1860) flytte dei siste til Kiberg, og tok husa med seg. I lLambones stod tre store hus etter dei første finske familiane. Dei vart flytta til Kramvik, og det siste brant ned under krigen. I Indre Svartnes stor to små hus ilt med torv, far og sønn. Sonen flytte til Kramvik og tok husa med seg. Etter krigen stod to store gardsbruk i Kramvik som så vart flytta til Kiberg. Sjølv voks eg op i eit slikt hus som var flytta frå ein annan stad. Det var lafta plank, og for kvar omfar var sifra noterte med tjerraskrift, slik at sjølv ulærte folk kunne reise huset på nytt. I Indre Kiberg var det mykje store hus etter dei russiske fiskarane som hadde fiska her inntil 1912. Ei lang rekka av desse buene vart kalla London. Mange av desse buene vart og flytta til Kiberg,men dessverre brant fleire ned. Denne trenden går att ned gjennom tidene. Fiskarane flytta etter fisken over heile Finnmark, og dei tok reisverket med seg. Resten av huset vart ilt med torv, og vart kalla gamme. Det sikraste sporet etter denne interaksjonen finn vi i finnmarksdialekten. Ingen andre stader i landet har vi eit slikt stort og vidtfemnande område med nestan identiske drag som mellom Loppa og Kiberg. Dei små skilnadene som her førekjem, dukkar opp både i aust og vest utan samanhang forøvrig. Men så har vi nokre faste kjenneteikn som berre finst i Finnmark, og då over heile Fylket: Ordet noe (nokka) heiter i Finnmark nåt, det vanlege nektingsadverbet ikkje heiter i Finnmark ‘ikke’. Nokre få andre og som eg i farta ikkje kjem på. Men det merkelege er at desse orda finst over heile Finnmark, og ikkje utanføre.

Annonse

Nye bilder