Var hekseprosessene et middel for øvrigheten for å få makt i samfunnet?
Var hekseprosessene et maktmiddel brukt av menn overfor kvinner?
Hva var religionens rolle i hekseprosessene?

En oppgave av Bjørn T. Larsen
Samfunnsfag 3 – HiF – 1999-2000

INNHOLD

1.0 Innledning Side 3
2.0 Hekseprosesser som maktmiddel Side 4
3.0 Kvinnesynet på 1600-tallet Side 7
4.0 Etnisitet, med vekt på det samiske Side 9
5.0 Sosiale forhold – var det de fattige som var
mest utsatt for forfølgelse? Side 11
6.0 Religionens syn på trollkvinner og trollmenn Side 13
7.0 Konklusjon Side 15
8.0 Litteraturliste Side 17

1.0 INNLEDNING – HEKSEPROSESSENE SOM MAKTMIDDEL
Målet med oppgaven er å finne ut i hvor stor grad hekseprosessene har vart et maktmiddel, i den forstand at øvrigheten – her definert som lensmenn, amtmenn, prester og dets like – har brukt dette som verktøy til å holde på sin egen posisjon i samfunnet. Sagt på en annen måte kan en godt bruke formuleringen ”makt ervervet med vold”. I historien prates det om hekser, men det mest vanlige begrepet i historisk materiale er ”trollkvinne/trollmann (trollkarl)”. I oppgaven vil jeg holde meg til denne formen. Var så disse kvinner og menn, som ble omtalt for trollfolk, en trussel for øvrighetspersoner i datidens samfunn, eller var det slik at dette var en måte for øvrigheten å demonstrere sin suverenitet i forhold til allmuen? Var det slik at det var de fattige, særlig fattige kvinner, som var mest utsatt? Hvorfor var det slik at kvinnene var så sterkt representert blant de anklagede? Hadde sosial status betydning for om en ble utsatt for forfølgelsene? På hvilken side står religionen i denne antatte maktkampen? Er samer mer utsatt enn nordmenn på grunn av sin bakgrunn? Dette er noen av de spørsmålene jeg vil forsøke å besvare i det følgende, ut fra problemstillingen:

BLE HEKSEPROSESSENE BRUKT SOM ET MAKTMIDDEL, MED ”DEN RETTE TRO” SOM ALIBI?
- Var det et middel for Øvrigheten for å få makt i samfunnet?
- Var det et maktmiddel brukt av menn overfor kvinner?
- Var det et maktmiddel brukt av norske overfor andre etniske grupper, særlig samer?
- Religionen; påvirker eller hjelpemiddel?

Oppgaven er for oversiktens del delt opp i kapitlene: hekseprosessene som maktmiddel, kvinnesyn, etnisitet, sosiale forhold og religionens rolle i dette. I utgangspunktet vil jeg holde disse emnene adskilte, men det vil likevel forekomme steder der emnene går i hverandre, og som blir tatt opp som fellesstoff der jeg har funnet det nødvendig/hensiktsmessig i forhold til hva som ønskes formidlet.

Det historiske materialet er i stor grad hentet fra forfatterne Liv H. Willumsen, Ola Grøvdal, Kirsten Bergh og Rune B. Hagen. Disse har alle skrevet om hekseprosessene i andre sammenhenger. Hva den enkelte har skrevet tidligere er presisert i litteraturlisten bakerst.

Oppgaven er begrenset i tid til å gjelde perioden 1600 – 1695. Dette er begrunnet med at det er i denne perioden at en har best dokumentasjon om hva som foregikk, ved at rettsprotokoller ennå eksisterer.
Geografisk vil jeg i stor grad holde meg innenfor det som tidligere var Vardø Amt, som i dag tilsvarer mesteparten av Øst- og Midt-Finnmark.

2.0 HEKSEPROSESSER SOM MAKTMIDDEL.
Tidligere lokalhistorikere opererer med to klasser i Finnmark på den tiden, og det er allmuen og øvrigheten . Sistnevnte omfatter Amtmenn, prester og også kjøpmenn.
Hvilken bakgrunn har en for å iverksette slike forfølgelser som hekseprosesene er? Først vil jeg trekke frem lovverket – eller rettsgrunnlaget som eksisterte da. – som ikke bare tillater, men også i noen grad påbyr å straffe mennesker som en mistenker for å være i stand til å kunne utøve trolldomskunster. Dette finner vi i for eksempel Christian 4’s Norske Lovbog, der trolldomskunster er trukket frem som alvorlig lovbrudd, og kvalifiserer til fredløs. Det sies også der at trollfolk skal avlives uten nåde . Det følger flere såkalte forordninger etter denne loven, og her fremkommer det også at det er tillatt å utsette de tiltalte for grov tortur før de henrettes. Det kan hende at hensikten med så brutalt lovverk skulle skremme mulige trollfolk fra å praktisere sine kunster, men ut fra prosessenes omfang virker det ikke som så mange ble skremt til å slutte. Det mest groteske eksempel på legalisering av brutalitet og tortur finner vi i Christian 5’s Lovbog under trolldomsparagrafene der det heterat ”Befindes nogen Troldmann, eller Troldquinde, at have forsoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet sig til Diævelen, den bør levendes at kastes paa Ilden og opbrændes!” I klartekst betyr det at en nærmest anbefalte avretteren å brenne den skyldige levende. En skal også huske på at heksebrenninga var en offentlig tilstelning, med tilnærmet møteplikt, slik at alle og en hver skulle se hvordan det gikk med disse frafalne. Slik sett skulle en tro at bålet brukt til skrekk og advarsel fungerte bra, og at en som en følge at dette var forsiktig med sin kritikk av øvrigheten og andre, tatt i betraktning at terskelen for å bli stilt for retten til tider var lav. Men slik var det ikke alltid, noe jeg kommer tilbake til senere.
De som tjente på at Loven var såpass streng, var nok øvrigheten, som til tider visst å utnytte dette. Visst hadde en muligheten gjennom loven, men det viser seg at de også brukte det aktivt. Særlig i perioder like etter at det var ankommet ny Amtmann til slottet i Vardø var det stor aktivitet. Det er i denne sammenhengen tre perioder som skiller seg klart ut i statistisk materiale, og det er årene 1620-21, 1653-55 og 1662-63 . Hvorfor var det slik? Det er ikke uten videre noe enkelt svar på. Det kan ha vært slik at en ny Amtmann – for å markere seg og sin makt – gjennomførte slike offensiver for å vinne respekt, og sannsynligvis også for å markere at han ikke aksepterte noen form for opposisjon fra allmuen. Det kunne også være for å kvitte seg med ”plagsomme” samfunnsborgere som kunne vinne popularitet hos folk flest, og dermed ”frata” autoritetene sine posisjoner og privilegier. Det må i så tilfelle vært etter råd fra de som fungerte som rådgivere siden han selv var ny her.
Nå er det slik at det ikke alltid var Amtmannen som iverksatte disse prosessene, det var gjerne andre, og mange av anklagerne var selv en del av allmuen. En hekseprosess kunne gjerne ha sitt utspring i en helt alminnelig nabokrangel, som utartet seg, dette finnes det flere eksempler på i materialet. Bakgrunn for en slik prosess kunne også være – og var tilsynelatende ofte – uoverensstemmelser av forskjellig art. Slike tvister kunne være mellom likeverdige sambygdinger, eller det kunne være at noen syntes at kjøpmannen var for grådig eller urimelig i sin handel, ut fra det materialet som er gjennomgått kommer det tydelig frem at enkelte kjøpmenn var dårlig likt. Kjøpmenn hadde penger, og penger var da – som nå – makt, som i sin tur ga status. Det er i den sammenheng interessant å se at dårlig likte kjøpmenn på sin side var mer aktive enn andre når det kom til å anklage og forlange å få folk – særlig kvinner – for retten. En kan imidlertid spørre seg hva disse aktede menn var redde for, når man kan dokumentere at jentebarn ned mot 8-årsalderen sto tiltalt … Utover 1650-tallet og senere ble det innført en annen praksis, som gikk ut på at en ikke kunne anklage ” i øst og vest” uten å måtte stå for det. Det ble innført en ny rettspraksis som fungerte slik at dersom en anklagde noen for trolldom uten å kunne begrunne det godt, kunne den tiltalte gå til motsøksmål mot den tiltalende for ubegrunnede beskyldninger, og ikke minst for å bli renvasket fra trolldomsryktene. Det viser seg at det etter dette stadig oftere forekom at saker ble trukket, når handelsmennene måtte stå til ansvar for sine beskyldninger . Innholdet i anklagene kunne være meget fantasifulle, og det at kvinner kunne fly og lage uvær slik at båter gikk ned var alminnelig akseptert, i hvert fall blant de involverte. Når dette skjer kan det nok forklares med behovet for en syndebukk, på den måten at en oppfatter virkeligheten så urimelig at det må ligge noe bak. Maktbruk overfor befolkningen generelt er en ting, men det er tydelig at de som var utsatt for denne maktbruken i meget stor grad var kvinner. Hvordan kunne det ha seg? En enkel forklaring er nok vanskelig, om ikke umulig å komme med. Det kan likevel synes som om man trodde at kvinnene var mer tilbøyelige til å utøve sin ”djevelskap” enn menn, og bakgrunnen for dette kan være så mangt. Det kan være noe så enkelt som at kvinnene, som jo var landfaste, brukte mye av sin tid til å skjøtte hjem og familie, og på den måten var de nok oftere enn sine menn i klammeri med sine sambygdinger. Det kan også tenkes at hekseprosessene som maktverktøy ble brukt til å ”kvitte seg” med brysomme samfunnsmedlemmer. I den sammenhengen vil jeg trekke frem et eksempel fra Hagens artikkel; nemlig Marit, som man etter flere runder i retten fortsatt ikke fikk til å tilstå. Det var først ”etter pinligt forhør” at man endelig fikk Marit til å tilstå, og man fikk bekreftelsen: Vi hadde da rett… Hun fikk – til tross for manglende anklage – likevel sin dom til ild og bål. Dette gir, slik jeg ser det et bilde på at man har bestemt seg for at denne kvinnen skal dømmes uansett. Om det er for å statuere nok et eksempel, eller at det ble tolket som tap av prestisje for påtalemakten i å frafalle tiltale kan sikkert diskuteres – men det fikk ingen betydning for utfallet i saken for Marit. Dette viser noe som går igjen i de fleste sakene, nemlig er en først tiltalt, har en liten mulighet til å komme fra det ved anke. Grunnen til dette er måten systemet er bygget opp på; neste rettsinstans er lagmannen, og han var her ca hvert tredje år . Dette viser at underretten var tilnærmet suveren i slike spørsmål. Det forekom likevel tilfeller der en anke gikk gjennom og ble behandlet, og flere av disse ble frifunnet, eller idømt mildere straffer. Et annet aspekt som kan ligge til grunn for en slik saksbehandling som Marit og hennes ”søstre” ble utsatt for, kan være en forakt for Marit som kvinne, og at Tinget’s menn ikke likte tanken på en frifinnelse – som for dem kunne bli oppfattet som nederlag i forhold til denne kvinnen – og dermed kvinner generelt. Jeg vil også trekke frem en annen viktig side ved dette som Hagen kommer inn på, at i tillegg til å være en maktkamp, er det etter min mening riktig å si at det også var en kamp for posisjonering i området. Det er viktig å huske på at dette skjedde på en tid da det ennå ikke eksisterte grenser mellom Norge og Finland – dette var et land som ingen hadde lagt formelt beslag på ennå. Grensen ble trukket så sent som i 1751. Dermed kan det ha vært en viktig del av statsdannelsen at en så tidlig som mulig lot lovene for Danmark-Norge også gjelde her, for å stadfeste at en har til hensikt å formalisere eiendomsforholdet, eller å markere territoriet. Det store antallet med prosesser som materialet
viser kan også ha vært en del at en politikk som gikk inn for å knuse, alternativt undertrykke en eventuell opposisjon. Vi vet jo at det så tidlig som i 1302 ble bygget den første festningen i Vardø, nettopp for å ivareta statens interesse og forsvare landet mot øst. Som om ikke det var nok, vigslet man den første kirke i Vardø i 1307.
Ut fra det som er sagt i kapittelet vil jeg påstå at hekseprosessene i stor grad ble benyttet som et middel til å tukte og holde kontroll på den allmene befolkning i samfunnet, og som tallmaterialet viser – kvinner spesielt. Det virker som om at hekseprosessene som verktøy og hjelpemiddel fungerte bra for å holde på denne kontrollen, og ble tatt i bruk av noen borgere som var del av samfunnets styrende minoritet.

3.0 KVINNESYNET PÅ 1600-TALLET
I dette kapittelet vil jeg forsøke å si noe om hvilket kvinnesyn som dominerer på denne tiden. Det er mye som tyder på en utpreget forakt for kvinnen, da særlig fra aktoratets side. Det kommer –etter min mening – mye av den tro som hersker, noe jeg kommer tilbake til under kapittelet som omtaler religion. Jeg har tidligere vært innom de tre store kjedene, som alene sto for ca halvparten av alle sakene som var oppe i perioden 1600 – 1690. Det som jeg synes er påfallende er at de aller fleste som blir dratt inn i dette, blir dratt inn av andre kvinner, og det ser ut til at prinsippet om at en skal dra med seg flest mulig er vanlig . Det kan også se ut til at kvinner som allerede er fengslet vil gjøre alt for å beskytte seg selv, og ”angir” andre som kan ha vært med på noe i den tro at de kan ”kjøpe seg fri” fra sin egen anklage. Her vil jeg tro at mange gamle uoverensstemmelser mellom naboer og andre kommer frem i dagen i ren desperasjon. Når det gjelder rene anklager, finnes 32 kjente slike saker . 8 av disse er fra innflytelsesrike menn, resten er fra naboer. Det virker klart at det er mange flere kvinner enn menn som står tiltalt for trolldom, andelen kvinner er ca 80 – 85 %, alt etter hvilken statistikk en velger å bruke. Willumsen antyder 83 % . Det kommer også frem i materialet at barn – da jentebarn – angivelig skal ha blitt ofret eller lovet bort til ”den onde”, og slik sett avslører en svakhet og en tilbøyelighet som bare tilskrives kvinnen . Dette er antakelig årsaken til at jentebarn helt ned i 8-årsalderen står tiltalt for trolldom. Denne svakheten blant kvinnene er for øvrig beskrevet og fastslått blant datidens åndelige ledere. Det fremkommer for eksempel i fullt alvor at ”kvinnene er onde og svake samt intellektuelt mindreverdige, og dermed mottakelige for trolldom” og ”når en kvinne tenker alene – tenker hun ondt”. Videre har vi ”klok kone”- teorien. Ut fra det som er skrevet, er dette mer en myte enn en sannhet. Dette begrunnes ut fra at det kun er funnet en enkelt sak der tiltalte fremstår som klok kone, ellers kan dette ikke påvises . Det hersker for øvrig en del uklarheter om hvem som omfattes av begrepet ”klok kone. Hos Grøvdal og Bergh omtales et titalls kvinner som ”kloke koner”, uten at det utdypes mer. En annen sak er at mange typiske kvinneyrker, som pleiere, jordmødre etc kan se ut til å være utsatte grupper . Særlig jordmødre var i faresonen, tatt i betraktning den store barnedødeligheten på den tiden. Dette kan begrunnes med at de gjorde sin jobb som best de kunne, men om noe gikk galt så var det ikke langt til en anklage om at denne kvinnen hadde ”gjort ondt”. Det er vel mer et uttrykk for å finne en syndebukk for at noe gikk galt…Det kan være litt interessant at mens kvinner som blir trollkvinner gjennom diverse handlinger, straffes til døden på ild og bål, kan det se ut til at menn i samme situasjon blir dømt til bøter av forskjellig art, det vil i praksis si mildere straff . Dette kan forklares med at en trodde at kvinner var ”svakere i ånden” og ikke hadde mulighet til å bli fri fra ondskapen. Ut fra synet på kvinnen kan det her være interessant å nevne litt om ideologien til kong Christians forordninger, som slo fast at djevelen vandret omkring på jorden og inngikk kontrakter, særlig med kvinnen, nettopp fordi de var svakere i ånden og derved lettest å forlede . Mer om dette i kapittelet om religion. Det er gjennom tidene i sammenheng med trollkvinner også snakk om ”kloke koner” og deres virksomhet. I materialet av Grøvdal finner jeg at det er snakk om minst 11 anklagede som selv mener at de er i besittelse av magiske evner, mens det hos Willumsen kun finnes en som er tolket dit . Bakgrunnen for dette kan være flere, for eksempel at disse ofte forveksles med jordmødre og pleiere, og andre som hadde posisjoner i samfunnet som var nødvendige, og som folk var avhengige av. Uansett viser dette at det ikke er såkalte ”kloke koner” som har dominert blant de tiltalte. Hvorfor domineres prosessene av kvinner? Det finnes kanskje ikke noen god forklaring på dette, men samfunnet da ble dominert av menn, som ville ha sine posisjoner i fred, og som kanskje ville synes at det ikke passet seg at en kvinne hadde meningers mot – det kan jo hende at hun fikk oppslutning!!! En fortsettelse av dette finnes i en psykoanalytisk forklaringsmodell som Willumsen tar opp . I og med at religionen dominerer så mye som den tross alt gjør, blir idealene hentet her, og i tidens demonologiske verker – som var skrevet/tolket av geistlige – eksponeres mennenes angst for kvinnens seksualitet – som jo var forkynt som syndig og uønsket. Det nevnes også andre steder det kvinnehat som dominerte det intellektuelle klima på 1500 – 1600 – tallet, som også beskrives som en grunnleggende motsetning mellom kjønnene. Dette er ikke en fyldig forklaring, men kun en av mange forhold. Jeg tviler på at en kan finne noen entydig og absolutt forklaring på dette. Jeg finner også et kvinnesyn som med utgangspunkt i tidens tro er kvinnefordømmende, og omfattes av det vi i dag kaller for demonologi . Som et eksempel kan nevnes at en i lærde kretser var overbevist om at kvinnen omgav seg med en til flere ”smådjevler” som hun forlystet seg med når mannen var ute på havet. Hva sier dette om hvordan en så på kvinnen på 1600-tallet? Tradisjonelt fremgår historien som om at kvinnen hadde en lavere rang enn mennene, da særlig overfor personer fra en høyere klasse. Det hadde jo vært enkelt, men jeg tror ikke det var så enkelt. Det er tydelig nok at øvrighetspersoner er mer ”ute etter” kvinner enn menn, når vi snakker om å tiltale noen for trolldom. Dersom vi ser på folk flest, så tror jeg ikke det er slik. Jeg mener at kvinner og menn var mer likestilt enn det som fremkommer, fordi alle – både kvinner og menn – hadde en viktig funksjon i samfunnet. Mange menn levde av å fiske, og den tiden de var ute brukte kvinnene til arbeide hjemme, på fiskemottak, husdyrhold og andre gjøremål. Jeg tror dette ikke ville fungere tilfredsstillende uten begge partenes gjensidige deltakelse for familiens ve og vel. Dette forklarer også hvorfor det var relativt få anklager borgerne imellom – når en ser bort fra de store kjedene der anklagene haglet mer eller mindre tilfeldig.

4.0 ETNISITET – MED VEKT PÅ DET SAMISKE
I forhold til hekseprosessene som maktmiddel kan det være interessant å se på hvordan dette ga seg utslag i dette området, som også da var befolket av flere ulike kulturer. Finnmark var befolket av norske, finske, russiske og samiske befolkningsgrupper. Det er de siste jeg her vil se spesielt på. I de historiske kildene er ikke begrepet same brukt, men lapp. Dette blir brukt om så vel innlandssamer som sjøsamer. Noen ganger blir begrepet ”sjøfinner” brukt om sjøsamer, men like ofte bare ”finn”.
I utgangspunktet hadde jeg ventet å finne mer om dette enn det jeg fant. Grunnen til dette kan være så mangt, fra et relativt lite utvalg i materiale til at det generelt er skrevet lite om det. En annen grunn som jeg fant, var at det i noen tilfeller som jeg kom over viste seg at noen av de som sto som tiltalt var ”fornorsket” rent navnemessig . Et av flere eksempler på dette er at en Finn-Kari er identisk med Karen Eidisdatter. Dette gjør at det kan ligge noen av finsk eller samisk opprinnelse skjult i materialet under norske navn. Til tross for at de var kjente for sin naturreligion, gand osv er det ikke så mange av disse som blir utsatt for denne forfølgelsen som man kanskje skulle tro. En av grunnene til dette kan naturligvis være at øvrighetspersoner var redde for den magien som disse folkene representerte. Det som er interessant i denne sammenhengen er at det er en mye høyere andel av samiske menn enn kvinner som står tiltalt for trolldom. Samiske kvinner utgjør ca 8 % mens samiske menn utgjør over 50 % av alle menn som blir tiltalt . Dette har etter all sannsynlighet sammenheng med at utøvelsen av religionen var mer mannsdominert, og særlig bruk av runebomme, ofring etc bidro til at samiske menn var mer utsatt enn sine norske ”brødre”. I den forbindelse kan nevnes at en A. Poulsen er omtalt hos Bergh, og sitter i fengsel mens han venter på sin dom . Hans forbrytelse er at han har brukt sin runebomme. Det kan for øvrig nevnes at verken han eller andre vet hva dommen ble – han ble drept av en fangevokter mens han ventet på dommen. Fangevokteren hadde en enkel forklaring på drapet: ”han var en trollmann…” Den samiske delen av trolldomskunstnere er i mye større grad enn den norske knyttet til menn, og flere av tidens historieskrivere omtaler disse som ”gandfinner, häxmestere og trollkarlar hor Finnarna” . Det hevdes endog av en av disse at ”djevelen er i full virksomhet i Lappland”. I sammenheng med at kristendommen er lite utbredt her betegnes befolkningen som ”de vantro”, og følgelig knyttet til onde makter. Hvordan kan det da ha seg at de ikke er mer utsatt for den samme forfølgelsen som avdekkes blant den norske delen av befolkningen? Det kan – som nevnt tidligere – være at man hadde stor respekt for dette, som nok var ukjent for de fleste, og at dette førte til at øvrighetspersoner vegret seg for å kanskje utsette seg for ”trollkarlenes” vrede…Dette med bakgrunn i at Finnene i Norge angivelig skulle være dyktigst i denne kunsten . Da var det nok tryggere å vende seg mot alminnelige norske trollkvinner, kanskje man var mer fortrolige med dem – tross alt? Det kan også hende at disse var få, og derfor fikk være i fred, eller at de representerte inntekter for amtmannen som overgikk /utlignet trolldommen? Den samme statistikken som foregående viser at totalt utgjør personer av samisk opprinnelse ca 12 % av alle, noe som viser at ulik etnisitet var kjent, men at det ikke her er snakk om noen form for forfølgelse med bakgrunn i etnisitet/fordommer utover de man hadde til trollfolk generelt. Likevel var man klar over disse trollmennenes kunster og deres makt, og i den forbindelse ble det av Kong Christian i 1609 utstedt en egen befaling som handlet om hvordan en skulle forholde seg til denne gruppen av trollfolk. Det kan for øvrig synes som om man ikke tok denne befalingen så veldig alvorlig, eller bokstavelig. Det ser heller ut til at det var lensherren og amtmannens fortolkninger som var avgjørende. Det heter for øvrig i befalingen fra Kongen at ”erfaring viser at de finske og de lappiske folk av naturen er tilbøyelige til trolldom, og skal føres et strengt oppsyn med…” .
Var så lapper og samer mer utsatt for trolldomsforfølgelse enn andre grupper i samfunnet? Jeg vil si nei, det er tydelig at man var klar over det vi i dag kaller etnisitet som fenomen, men det jeg finner i bakgrunnsmaterialet tyder ikke på at det er noen overvekt av lapper eller samer blant de som blir anklaget for trolldomskunster. Det kan virke som de ble behandlet som folk flest, sett ut fra at de utgjorde ca 12 % av alle sakene, og høyst sannsynlig hadde en minst like stor andel i befolkningen som helhet.

5.0 SOSIALE FORHOLD – VAR DET DE FATTIGE SOM VAR MEST UTSATT FOR FORFØLGELSE?
Var det slik at det var de fattige, særlig de fattige konene, som oftest stod tiltalt for trolldomskunster, fordi de var lettest/minst risikofylt å bruke? Var det ikke nettopp de fattigste som ”helt sikkert” var de som hadde størst grunn til å være misunnelige på de bedre stilte i samfunnet? . Hos Grøvdal kan det se ut til at dette er bildet av den typiske trolldomskvinnen . Fattige har størst grunn til å være misunnelige overfor de bedre stilte, og ”avund” var grunn god nok til å utøve trolldomskunster. Ikke nok med det, hadde du i tillegg en fysisk defekt/lyte, så var dette kun et bevis for foreldrenes synder, og dette bekreftet mistanken om at en hadde med en trollkvinne å gjøre. Dette er nok det som har vært det mest brukte bildet av en tradisjonell trolldomskvinne gjennom historien. Det er – slik jeg ser det – ikke riktig så enkelt. Det som imidlertid er helt sikkert, er at det ikke var bare fattige som var utsatt for dette. Dette skal jeg forsøke å forklare i det følgende. Både Willumsen og Bergh gir et noe mer nyansert bilde av hvem som var trollkvinne. Bergh har i sin artikkel omtalt klokkerens kone som tiltalt . Jeg vil anta at klokker ikke er et lavstatusyrke på den tiden, og da regner jeg med at hans kone også regnes som ”jevn allmue”, og ikke fattig. Hvorfor skulle man da utøve makt overfor klokkerens kone da? Var man redd for at hun skulle vinne frem? Neppe – det var nok mer at hun var utlagt av andre – det vil si at hun var blitt angitt av en annen som sto tiltalt – og på den måten dratt inn i dette. Dette eksempelet viser uansett at andre enn de fattige blir dratt inn, og det finnes flere. Først vil jeg omtale en gruppe som nok var blant de dårligere stilte, nemlig tjenestejentene. Statistikk viser at ca 38 % (5 av 13) av de dømte i perioden 1652 til 1653 var eller hadde vært tjenestejenter . Jeg tror ikke at det hadde sitt utspring i kvinnefrykt eller slikt, men heller det at disse hadde en spesielt svak posisjon i samfunnet. De var kommet hit, gjerne alene og derved uten et nettverk, og var ”lette å ta til” når noe gikk galt. Uten å kunne påstå noe så vil jeg likevel antyde at husbonden etter hvert muligens ønsket å bli kvitt sin tjenestejente. Det er ingen hemmelighet at husbonden forlystet seg med sin tjenestejente. Slikt ble det til tider barn av, og det var jo en skam…Da var det kanskje å foretrekke at denne jenta forsvant før forholdet ble kjent. I og med at de ofte var innflyttere, så representerte de på den måten en slags ytre fare, noe ukjent, ved sitt nærvær. Dette er imidlertid ikke entydig, for det viser seg i andre kilder at selv om disse kvinnene var innflyttere, så hadde mange av dem vært bofaste i mange år og kan således ikke omtales som fremmede . Det medfører videre at teorien om ”ytre fare” ikke holder, men mer en ”indre fare”, som i sin tur kunne true de høye herrenes status ved at de gjennom sine meninger og sitt antatte samfunnsengasjement kunne vinne frem – noe som i neste omgang kunne føre til popularitet og oppslutning. Konsekvensen av en slik oppslutning kunne i neste omgang lede til sterkere opposisjon, og hvordan skulle det da gå?…En annen sak som viser at det ikke nødvendigvis var de dårligst stilte som led under tiltalen var at man for eksempel i 1690 avsa dommer om at der det var tvil, og saken ble avvist som ”gjøgleri og apespill”, ble den tiltalte dømt til å betale mel etc til de fattige . Dette forteller at den tiltalte har å gi, og dermed ikke er blant de fattigste. Andre steder finner jeg at den anklagede angivelig skulle ha prøvd kunstene på sine egne dyr, noe som antakelig ville vært utenkelig dersom en ikke hadde et dyr å avse, men også det faktum at en overhodet har dyr, forteller at det ikke er snakk om helt fattige. Den vanlige oppfatningen som tegner bildet av ”den fattige heksa” står for fall. Ut fra det jeg har funnet tegnes et bilde av en kvinne som ikke vanligvis er ensom, ikke er klok kone og heller ikke er spesielt fattig. Det er rett og slett en kvinne som har sitt virke i samfunnet blant alle de andre, men som kan ha vært litt uheldig eller brukt kjeft på noen og på den måten stilt seg for hogg. Regelen ser ut til å være den samme som har overlevd flere århundrer; stikker du hodet frem, er det nok noen som vil hugge det av!

6.0 RELIGIONENS SYN PÅ TROLLKVINNER OG TROLLMENN
Jeg har vært inne på at det er religionen og dens påvirkning som nok har fungert som ledetråd i forhold til hvordan en forvalter lover og regler som regulerer samfunnet. I tillegg kommer selve tolkningen av de føringene og anbefalingene som legges frem. På denne tiden hersker nok en sterkere tro enn det vi finner i vårt samfunn i dag. Hagen går i sin artikkel så langt som å antyde at Finnmarks lensherrer var representanter for en religiøs fundamentalistisk stat, og en ensrettet luthersk ortodoksi . Om den folkelige tro følger dette er det grunn til å tvile på. Blant annet hos ”lapperne” finner vi en sterk naturreligion, og mye av religionen ellers er nok påvirket av strømninger fra øst. Likevel er det i datidens Norge – som nå – at loven skal gjelde, og den loven kommer fra København, og en under påvirkning av strømninger fra lenger sør i Europa. Der står religionen sterkt, og ser ut til å ønske at det skal vedvare. I dette kapittelet skal jeg forsøke å belyse religionens innflytelse på de lovene som var gjeldende, og noe av utgangspunktet for dette. Både Kong Christian 4 og Kong Christian 5 sine lover er i utgangspunktet tuftet på det som står skrevet i 2.Mosebok; 22.18: ”En trollkvinne skal du ikke la leve” . Slik sett hadde alle dommene til ild og bål en god hensikt, nemlig å drive den onde ut fra den uheldige, slik at hun fikk fred. Det er utover på 1600-tallet en tendens til at trolldomsparagrafene hardner til, men samtidig kan det virke som om de ikke alltid blir like bokstavelig tolket av den til enhver tid fungerende amtmann. Det er flere gode eksempler på at hele rettsapparatet, og også samfunnet for øvrig er under innflytelse av religionen. En kan i materialet lese at mange av trollkvinnenes hjelpere har bibelske navn. Dette kan være tilfeldig, men det kan også være tilføyet av påtaler for å understreke forakt for dette synet – og derved forsterke troen på at den tiltalte har tatt avstand fra sin dåp og religion. Andre steder finnes beskrivende forestillinger om hvordan det må være i Helvete, og dette samsvarer godt med hvordan det er beskrevet av kirkens menn . Dette viser at man var påvirket av de lærde sine tanker, og gjerne også av presten – som jo var til stede under mange av avhørene, og innimellom for å forsøke å tilbakevende ”de fortapte”. Hva kan være utgangspunktet for at denne perioden i så stor grad blir dominert av slike holdninger – som særlig går ut over kvinnene i samfunnet? Det er her nødvendig å minne om det kvinnesynet som dominerte i ortodoksien, og ord som ”underdanig” og ”lydig” forekommer stadig, i tillegg til at også Luther står for et kvinnesyn som tydeliggjør kvinnens underdanighet i forhold til mannen . Når så en kvinne står frem med (sterke) meninger er hun – ifølge dette – verken underdanig eller lydig – og følgelig påvirket av den onde…og utsetter dermed i neste omgang seg for disse mennenes vrede…Jeg har tidligere så vidt nevnt at kvinnehat og kvinneforakt ofte er knyttet til lærde kretser, og to lærde – nærmere bestemt munker – utmerket seg med en ”håndbok” i hekseforfølgelse. Den kom ut i 1486 og ble kalt for ”Malleus Maleficarum”, eller ”Heksehammeren” på norsk . Dette verket representerer nok bakgrunnen for det meste av kvinneforakten en kan finne i senere vedtatte lover og forordninger i hele Europa, og også Finnmark. Den er skrevet av to munker, Kramer og Sprenger, og konkluderer med at alle kvinner er potensielle hekser, ganske enkelt fordi kvinnen er styrt av en ond ånd, og om hun får tenke alene – så tenker hun ondt! De har også i sin begrunnelse nevnt at hun er mer kjødelig og svak og kan dermed ikke motstå djevelens fristelser. Like interessant er det at kvinnefrykten blant datidens lærde menn kommer ganske tydelig frem gjennom det de skriver: frykt for at heksene kan påvirke storm, uvær , mennenes potens og fruktbarhet og mange andre forhold som de kunne være redde for. De følte seg altså truet, og løsningen lå i å undertrykke disse onde kreftene – noe man da også gjorde. Ved å gi ut slike skrifter, som helt sikkert av mange lovgivere ble oppfattet som anbefalinger for gjeldende lover, legaliserte man at lover kunne og skulle brukes til å undertrykke det man var redd for. Naturligvis ble dette budskapet tildekket, men en kan nok anta at det lå i bunnen…Det som kan synes klart, er at disse skriftene og ikke minst tolkningene av skriftene ble formet og brukt på en slik måte at de støttet den til enhver tid gjeldende lovgiver og lovtolker sitt syn på egen posisjon og frykt for at andre skulle kunne forstyrre denne. På den måten vil religionen og tolkningen av denne være lovforvalteren sitt alibi for sine gjerninger. Ingen kan vel straffes for å ha handlet ut fra god tro? Sett i lys av reformasjonen var det helt sikkert lett å finne noen å være redd for, og de man var redd for, hvem var det? Jo: hekser og trollfolk. Hva har troen til felles med hekseprosessene? Troen i seg selv er i utgangspunktet tuftet på Bibelen og dens ord, og slik sett ikke farlig for folk flest. Jeg mener at det her som i andre sammenhenger, både før og etter 1600-tallet, ikke blir farlig før man bruker Ordet til å underbygge og ikke minst unnskylde de handlingene som forvalterne av troen foretar seg. Vi må anta at kirkens menn ble oppfattet som ansvarlige, voksne mennesker. Disse menn hadde også en betydelig påvirkningskraft godt hjulpet av troens posisjon i samfunnet. På grunnlag av dette mener jeg at det ikke er riktig å gi Bibelen skylden for hva kirkens mer eller mindre ansvarlige menn har foretatt seg gjennom tidene, i denne sammenhengen særlig på 1600-tallet.

7.0 KONKLUSJON
Utgangspunktet var å si noe om hekseprosessene brukt som maktmiddel overfor samfunnets borgere, og spesielt kvinnene, støttet av den rette tro. For å ta det siste først, så mener jeg at det ikke er urimelig å hevde at religion og tro ble brukt som middel til å rettferdiggjøre de handlinger og holdninger som avdekkes. Bør religionen antas å være medskyldig i forfølgelsene som fang sted på 1600-tallet? Jeg mener ja. Før jeg forklarer dette vil jeg presisere at jeg skiller klart Bibelen som lærebok og kirkens menn som tolkere og utøvere av Bibelens ord. Dette fordi det viser seg at det til alle tider, også på 1600-tallet kan være langt mellom liv og lære når vi ser på de lærde, som skulle forvalte troen og gi råd til de ikke lærde. Som representanter for kirken var det disse lærde som med sine holdninger og handlinger la føringer for hva som var rett og ikke rett i ulike sammenhenger. I forhold til hekseforfølgelser og prosesser hadde kirkens menn klare holdninger – brenn dem! Det var i korte trekk ”den rette tro” for mange. Forklaring er vel ikke nødvendig, men jeg vil trekke frem at all den tid det er mennesker som til enhver tid tolker og forvalter troen, så vil ”den rette tro” ikke eksisterer over tid, men tilpasses politiske strømninger i tiden. Var hekseprosessene et maktmiddel? Jeg vil si ja, begrunnet med at mange, og kanskje spesielt kjøpmenn som er nevnt i materialet har brukt prosessene og rettsapparatet for å oppnå fordeler og til å holde på sin posisjon i samfunnet. I tillegg til kjøpmennene tror jeg også at de til en hver tid fungerende amtmenn kan ha hatt fordeler av disse prosessene. De ville demonstrere sin makt og få respekt, og kanskje til å bevise et og annet når de skulle rapportere til sine overordnede. Dette gjelder nok særlig de tre toppene i hekseprosessene som er nevnt på side 4. Var hekseprosessene et ledd i å undertrykke kvinnene? Svaret er ja også her. Jeg tror ikke 1600-tallsmannen bevisst hadde behov for å hevde seg over kvinner, men at de oppfattet seg som likeverdige både når det kom til arbeidsfordeling og ellers. Dette fordi at de var avhengige av gjensidig innsats for å få hverdagen til å fungere. Likevel var det mannens oppfatning av likeverdighet vi får presentert… Det kommer for eksempel frem at de hadde ulike ansvarsområder, eller arbeidsfordeling i hverdagen. Mannen var ute på båt, eller hadde sitt arbeide borte fra hjemmet, mens kvinnen ofte tok seg av arbeidet på land og i hjemmet. Dette er et veldig tradisjonelt bilde, som forteller litt om hvordan en oppfattet kjønnenes rolle i samfunnet. Et bilde på at kvinnen sto under mannen på rangstigen var at kvinnen ofte ble omtalt som mannens eiendom, for eksempel Giertrud – Søren Christensens. Denne formen forteller at dette er Søren Christensens kvinne, hans eiendom. Om dette er tilfeldig eller bevisst for å markere rang er ikke skrevet noe om i de kildene jeg har brukt. Jeg vil likevel tro at siden nærmere halvparten av kvinnene i enkelte kjeder har sitt navn referert på denne måten, så kan det si noe om at hun er hans eie, og dermed rangert lavere. Sett på den måten er kvinne og mann ikke likeverdige, til tross for gjensidig avhengighet. Dette er en variant av undertrykking, slik jeg ser det. Når det kommer til forfølgelsenes pådrivere, omtalt som øvrigheten, så mener jeg at kvinneandelen blant de tiltalte er for stor til at det er tilfeldig. Man lot sin frykt for mørke og onde makter gå ut over kvinnene i mye større grad enn mennene. Årsaken til dette var at man mente at kvinnen var mye svakere og mer mottakelig for djevelen enn menn. Her kommer forskjellen på kvinne og mann mye tydeligere frem, og det er ikke tvil om at kjønn er en avgjørende faktor når det gjelder hvem man trodde var mest mottakelig for djevelens påvirkning. Dette mønsteret følges imidlertid ikke når det kommer til samer, noe jeg mener har sammenheng med at det var mer deres ugudelighet man var ute etter. Siden den samiske religionen i stor grad eksponeres av menn, så var det de som var utsatt for den samme forfølgelsen som kvinnene ellers i samfunnet. Det kan for øvrig ikke hevdes at samer var mer utsatt for forfølgelse enn andre grupper i samfunnet.

8.0 LITTERATURLISTE

Bibelen Det Norske Bibelselskap
1995
Bergh, Kirsten Til ild og bål – en oversikt over Finnmarks hekseprosesser Ukjent forlag
1960
Grøvdal, Ola Slige fule Gierninger Artikkel i Varanger årbok 1983
Hagen, Rune Blix Hekseforfølgelser i Finnmark på 1600-tallet
http://www.kunnskapstorget.org/ sammfunnshuset/fagprat/hekser.html
1997
Willumsen, Liv Helene Trollkvinne i nord Høgskolen i Tromsø 1994